Landet er nå i gang med å planlegge og bygge en rekke industrikomplekser basert på såkalt coal-to-olefins-teknologi (CTO). Her omdannes kull til sentrale byggesteiner som etylen og propylen – helt avgjørende råvarer i moderne plastproduksjon.
Mindre oljeavhengighet – større kontroll
AnnonseBak satsingen ligger både økonomiske og geopolitiske vurderinger. Kina sitter på enorme kullreserver, men er samtidig sterkt avhengig av importert olje. skriver vår svenske søsterportal Plastnet.se.
Ved å flytte deler av plastproduksjonen over på kull, ønsker myndighetene å redusere sårbarheten overfor globale energimarkeder, sikre stabil råvaretilgang og holde produksjonskostnadene nede.
AnnonseIfølge kinesiske fagmiljøer er over 30 CTO-prosjekter godkjent, og et flertall av dem er allerede i drift. Samlet kapasitet ligger på over 20 millioner tonn olefiner årlig. Anleggene er i stor grad lokalisert i kullrike områder som Indre Mongolia og Shaanxi, noe som gir både logistiske fordeler og regional industriutvikling.
Lavere kostnader – høyere debatt
Økonomisk fremstår teknologien som konkurransedyktig. Beregninger viser at produksjon av olefiner basert på kull kan være betydelig billigere enn oljebasert produksjon, spesielt så lenge oljeprisen holder seg over et visst nivå. For en plastindustri som er presset på marginer, er dette et tungt argument.
AnnonseMiljømessig er bildet mer sammensatt. Tilhengere av CTO peker på at prosessen kan være langt mer effektiv og gi lavere utslipp enn tradisjonell kullforbrenning. Kritikerne mener imidlertid at den totale klimaeffekten fortsatt er høy, og etterlyser grundigere livsløpsanalyser – særlig sett i lys av Kinas langsiktige klimamål.
En strategisk råvare for plastindustrien
Med en enorm innenlandsk etterspørsel etter etylen og andre basisråvarer til plast, ser Kina på kull som en nøkkelressurs for videre vekst i kjemi- og plastsektoren. Spørsmålet fremover er hvordan denne satsingen vil balanseres mot økende krav til utslippskutt, sirkularitet og grønn omstilling.
AnnonseFor europeisk og norsk plastindustri gir utviklingen i Kina et interessant – og utfordrende – bakteppe for diskusjoner om råvarevalg, energisikkerhet og konkurransekraft i årene som kommer.
Annonse