Tur nummer 13 for MC-frelste plastfolk!
Neste langhelg, fra 11. til 14. juni, er det på ny duket for ett av forsommerens vakreste eventyr. Da møtes 56 deltakere på 39 motorsykler fra norsk og internasjonal plastbransje for å «gjøre Norge». Antallet er ny rekord!
Kenneth forteller at Plast-MC begynner å nærme seg den største MC klubben i Norge. Til sammen har Plast-MC 142 medlemmer fra 9 land – så langt bort som Australia. – Det som er det spesielle med vår klubb i forhold til alle andre er at vi kun møtes en gang i året. Det betyr igjen at vi ofte har det litt hektisk for å rekke alt. Vi begynner også å bli «voksne» og det betyr at vi ikke lenger kjører like langt som før. Men; det betyr ikke at vi ikke har det like morsomt, understreker Kenneth overfor Plastforum. Som de fleste andre organisasjoner er det slik at Plast-MC har en «hard kjerne» av medlemmer. Kenneth forteller at noen blir en del av gruppen allerede etter første deltakelse, andre må tenke seg om noe lenger. – Per dags dato har vi 36 medlemmer som har vært med fem år eller mer. Det betyr vel at vi gjør noe riktig?, undrer Kenneth som ønsker gamle og nye ekvipasjer velkommen til langhelg på motorsykkel om en drøy uke fra nå.
Og videre i artikkelen gir Kenneth sine smakebiter med bilder fra fjorårets tur. Vi er sikre på at årets blir minst like bra – og at det blir ny deltakerrekord på ny om et år. Kjør forsiktig!
Asle Isaksen
Reisebrev fra Plast-MC 2008 Turen foregikk fra fredag 23. mai til søndag 25. mai 2008. Vi var 45 personer på 32 motorsykler på turen og vi hadde valgt å ha base på Haukeliseter. Derfra ville vi dra litt rundt omkring, bl.a. til Hardanger for å få med oss blomstringen der. Det var en god idé! Første stopp var imidlertid hos Norner Innovation i Bamble. Der ble det gitt en fin presentasjon av bedriften inkludert lunsj og omvisning i laboratorier og maskinsal. Deretter bar det videre til kveldens mål og base-camp; Haukeliseter.
Vi ankom Haukeli på fredag ettermiddag og turen dit var velsignet med et nydelig vårvær. Vi hadde på forhånd bestilt middag og den ble servert halv åtte. Haukeliseter er en del av Norsk Turistforenings fjellhytter, men med et kjøkken som ikke står tilbake for de beste restauranter i de største byer. Sultne Plast-MC’ere mente veien til en god plassering i Michelin-guiden ikke kunne være langt unna! Kjøkkenet på Haukeligseter har også sin spesialitet i og med at de bruker lokale råvarer. Maten med avec smakte fortreffelig, kun avbrutt av en liten brannalarm som heldigvis viste seg å være falsk.
Utdeling av utmerkelser for lang og tro tjeneste til både fem og ti års deltagelse, er en fast og høytidelig innslag. En liten lovnad til Stig Th. for god organisering av været kom også. Etter det formelle hadde vi organisert en trubadur som skulle spille og synge litt for oss. Han kom og sang sine viser, som hadde vært flott for en gjeng fra Mållaget. Men; siden vi er en internasjonal gruppe som også like annen musikk, ble nok dette en litt feil setting. Mannen var imidlertid dyktig både i stemmeprakt og på gitaren. Muligens har vi sett en ny Lillebjørn Nilsen. Etter dette fortsatte MC-treffet til ut i de små timer, for enkelte.
Hardanger kaller og lørdagen møttes vi friske og raske til frokost. Været var aldeles nydelig, men det var beinkaldt. Nattetemperaturen hadde krøpet ned til fem blå grader. Altså en frisk morgen, men Plast-Mc’ere er jo tøffe! Bjørn valgte å spenne på seg skiene og dra på tur på bortoverski – et godt valg! Kjøreturen ned til Hardangerfjorden var flott, med mye snø og store vannføringer i alle vassdrag. Når man sitter og kjører over vidda flyver tankene hit og dit. Bl.a. kan man undre seg på noen av hyttene som ligger langt der oppe i fjellet, øverst i synsranden. Det er greit at Ola Nordmann liker å ha fred og ro og søker ensomheten når han skal til fjells, men det må da være noen grenser?! Vel nede ved fjorden og Odda kjørte vi på ny i retning Hardangervidda. Vi hadde en helt fantastisk tur oppover. Det innebar en aldri så liten logistisk utfordring, men det gikk. Blant annet nøt vi turen opp en gammel kraftverksvei helt innerst i Eidfjorden til Kjeåsen. Det var en spesiell tur som gikk gjennom en tunnel som var et par kilometer lang, og helt uten lys. Midt i tunnelen er det en sving på ca 90 grader, noe som gjør at du ikke ser lyset i andre enden av tunnelen. Veien var åpen slik at man kunne kjøre oppover på hver halve time og ned igjen på hel. Altså delvis enveiskjørt. Etter et kort opphold på toppen, hvor vi nøt av utsikten utover Eidsfjorden, gikk turenned igjen og videre til Hardangermuseet. Her fikk vi en presentasjon av Hardanger på widescreen og turen servert fra helikopter. Det var flott, men noen hadde følelsen av at vi satt i berg- og dalbane og ville av . Etter en rundtur gjennom museet, hvor man dessuten lærer mye om naturen og livet i et værhardt område, spiste vi en god lunsj på restauranten i tilknytning til museet. Flaggermusa Elise må dere få høre om. Men først må vi tilbake til Haukeliseter: Etter lunsjen på museet i Hardanger splittet gruppen seg i mindre grupper. Reisen tilbake til Haukelig ble også en fin tur. Alle lovpriste Stig (Thorkildsen) for et fantastisk vær, men det viste seg at lovprisingen kom i tidligste laget. For på turen tilbake ble vi utsatt for et par regnskyll. Men alt i alt hadde vi flott vær på turen – vi har hatt det mye verre, så vi sier: Keep up the good work, Stig! Ved ankomst til Haukeliseter oppdaget vi at på trammen lå en liten flaggermus. Det var litt spesielt og vi tok det som skulle vise seg å være en jenteflaggermus med inn. Vi la henne i en eske og lurte på hva vi skulle gjøre. Det kom mange gode og mindre bra forslag som «tråkk på den», «vet ikke» og lignende. Via internett fant vi et flaggermusmottak like utenfor Oslo. En person ved navn Jeroen van der Kooij driver dette på privat basis. Dermed visste vi også hvor turen skulle gå søndag morgen. Flaggermusa ble døpt Elise etter HaukELISEter, og er også blitt æresmedlem i Plast-MC. Sannsynligvis var hun på tur fra Vestlandet mot øst og ble rett og slett overrasket av kulden i fjellet. Rapporten forteller at etter noen dager på mottaket var hun i fin form og ble sluppet ut. Deretter er skjebnen ukjent. Sauna en på Haukeliseter ligger ned mot vannet. Vi hadde bestilt denne til lørdag kveld. Det er faktisk en spesiell ting å gå i sauna med en panoramautsikt inn i fjellheimen som da lå badet i sol og med snø så hvit at det gjør vondt i øynene. Vi var ikke mange, men vi var gode. De som ikke var i saunaen mente de hadde sett Yetien eller Bigfoot. Siden jeg ikke kan ha brillene på i saunaen kan jeg hverken bekrefte eller avkrefte påstandene. Det jeg kan si er at både saunaen og utsikten var flott – selv uten briller! Middagen var igjen fortreffelig, og ut på kvelden ble verdensproblemer tatt opp og flere ble løst på en slik måte at Sikkerhetsrådet i FN har utrolig mye å lære!
Søndagen kom med flott vær enda en dag til. Det er alltid litt vemodig å skulle si farvel til gode venner. Det er jo slik at noen ser hverandre regelmessig gjennom året, mens andre bare treffes på denne turen. Som vanlig ble det mye klemming og «vi må treffes oftere», før endelig avskjed og slutten på nok en fortreffelig tur med mange gode venner! Som vanlig må vi takke våre sponsorer for bidrag som gjør at vi overhodet kan arrangere disse turene år etter år; Falcon Plastics machinery, Promens, Kautex Maschinenbau, Stig Thorkildsen & Co., AFS, Franz Küpper. Takk til dere alle – og velkommen igjen om bare noen dager fra dette slippes på nettet. Kenneth Tour coordinator Plast-MC