KRONIKK: Plasthvalen advarte oss. Nå spiser vi plast selv

Av: Vilde Kloster Snekkevik, Sara Plassnig, Cecilie Baann og Rachel Karasik, alle forskere ved NIVA

KRONIKK: I magen fant forskerne over 30 plastposer. Med plasthvalen flyttet plastforurensningen fra fjerne strender til norsk bevissthet.

Nesten et tiår etter hendelsen med nebbhvalen har en ny plasthistorie fanget oppmerksomheten – denne gangen uten verken hval eller hav.

Fjordland-saken

 I Fjordland-saken vant norske forbrukere retten til å få vite hvilke stoffer som kan lekke fra emballasjen til maten.

På avstand ser de to sakene ulike ut: Én handler om et sjøpattedyr, den andre om vår egen mat. Men de peker på det samme spørsmålet: Hvordan forholder vi oss til et materiale som er vevd inn i hele samfunnet vårt, samtidig som vi stadig tydeligere ser hvordan det påvirker miljø og helse?

Les også NIVA bidrar med relevant forskning i forhandlingene mot en global plastavtale

Fra havforurensning til folkehelse

Plastproblemet handler ikke lenger bare om søppel i havet. Nå er plastforurensing blitt en stor politisk sak, som etter hvert skal reguleres gjennom en ny FN-avtale. Og stadig flere ser på det som en helsesak. Også i Norge har myndighetene koblet plast til klima, laget en egen plaststrategi, og arrangert seminarer om hvordan mikroplast og nanoplast påvirker helsen vår.

Vi skylder både plasthvalen og oss selv å se sammenhengen.

Vi stykker opp plastkrisen

Fjordland-dommen er et viktig skritt: forbrukere har rett til informasjon. Men informasjon alene stanser ikke plastproduksjonen, endrer ikke plastens kjemi, og hindrer ikke giftstoffer i å bli tatt opp i dyr, økosystemer – og oss.

Les også Lavere fartsgrenser kan redusere mikroplast-forurensning fra bildekk og asfalt

Problemet er at vi stykker opp plastkrisen: resirkulering her, marint søppel der, giftstoffer et tredje sted. Hver bit er viktig, men ved å konsentrere oss om symptomene mister vi det store bildet – en livssyklus som starter med oljeutvinning og ender som mikroplast på tallerkenen.

Norges mulighet

Det var denne logikken som lå bak FNs miljøforsamlings historiske vedtak i mars 2022, da verdens land ble enige om å forhandle frem en juridisk bindende avtale som dekker hele plastens livssyklus.

Forhandlingene er kompliserte og nå forsinket. Den norske regjeringen kuttet nylig finansieringen av arbeidet. Likevel har Norge vært en pådriver for en ambisiøs avtale, med betydelig faglig og økonomisk tyngde bak forhandlingene.

Les også Webinar: Global plastavtale i støpeskjeen

Trengs mot og kunnskap

Det er en rolle Norge har spilt før: i Stockholm-konvensjonen om miljøgifter var norske forskere og myndigheter sentrale i å identifisere farlige stoffer for internasjonal regulering. Det viste hvordan vitenskap kan drive global miljøpolitikk fremover.

Samme mot og kunnskap trengs nå. Hvordan får vi samfunn over på tryggere materialer – og hvordan gjør vi det rettferdig, uten at regningen havner hos dem som har minst?

Svarene haster. Reglene som forhandles i dag vil forme plastforvaltningen i tiår fremover, mens forurensningen fortsatt truer alt fra kystfarvann til Arktis.

Vi er hvalen

Kanskje er det derfor plasthvalen fortsatt gir gjenklang. Historien handlet aldri bare om én hval. Den handlet om illusjonen om at miljøskader skjer et annet sted, for noen andre.

Les også Ny nedslående undersøkelse

Sannheten er enkel: Det vi slipper ut i naturen, kommer til slutt tilbake til oss. Se det gjennom et «one health»-perspektiv, der menneskers helse og miljøets helse henger sammen. Da blir det tydelig at plastens skadevirkninger ikke er mange små problemer – det er ett stort problem. Plasten som forurenser havet, jorda og dyrene vi spiser av, ender til slutt opp i vår egen mat, og påvirker vår egen helse.

Krisen begynner på land, havner i havet og ender på middagstallerkenen. Den starter i økosystemene og slutter i menneskekroppen. De to kan ikke skilles.

Denne kronikken har stått på Forskning.no, og er gjengitt med tillatelse fra kronikk-forfatterne for bruk hos Plastforum.