Forhandlingene om en global plastavtale går inn i sin avgjørende og siste fase (INC-5.2) i Genève mellom 5. og 14. august. Illustrasjon: NCMT

Utfallet av forhandlingene vil avhenge av evnen til å bygge bro over uenigheter mellom tydelige grupperinger. Ny informasjon indikerer at de har justert sine mål i et forsøk på å sikre en avtale. Det skriver Vidar Nyhammer, daglig lederi NCMT i en artikkel på deres nettsider.

De sentrale forhandlingsblokkene og EUs justerte kurs

• Høyambisjonskoallisjonen (HAC+): Inkluderer Norge, EU, de fleste land i Afrika og Latin-Amerika, samt små øystater. Denne gruppen jobber for en ambisiøs avtale, men internt har EU nå en mer pragmatisk tilnærming.
• Like-minded group: Består av land som Kina, India, Russland og Saudi-Arabia. De motsetter seg bindende produksjonskutt og foretrekker en avtale med mer fokus på nasjonale løsninger og avfallshåndtering (nedstrøms).
• Brobyggere: Land som Brasil, Singapore og Japan posisjonerer seg mellom de to blokkene.
• USA: Frem mot forhandlingene i Genève har USA vært tilbakeholdne med å formidle sin posisjon. Tradisjonelt har de hatt en mellomposisjon der de både har støttet De likesinnede sitt arbeid mot produksjonskutt, men også HAC+ sitt mål om å redusere kjemikalier.

Forventet forhandlingsforløp og kjernekonflikter

Forhandlingene beskrives som en «siste sjanse» og vil fokusere på å finne kompromisser og fleksible løsninger. Hovedkonflikten står mellom regulering av produksjon og kjemikalier (oppstrøms) versus avfallshåndtering (nedstrøms). EU og HAC+ har vært tydelige på at en avtale om nedstrømstiltak er betinget av en ambisiøs oppstrøms-pakke.

EU-delegasjonen, ledet av Danmark, signaliserer at et “start og styrk-prinsipp” er en hovedprioritet. Målet er å lande en rammeavtale nå, med robuste beslutningsmekanismer som tillater videreutvikling og styrking i senere partsmøter (COP). Evnen til å «komme seg videre» og unngå veto-situasjoner blir gjentatte ganger understreket som kritisk.

De viktigste forhandlingspunktene er:

• Produksjonsnivå: EU virker å erkjenne at et hardt, bindende tak på produksjon ikke er oppnåelig. Deres nye hovedmål er trolig å få inn tekst som slår fast at dagens produksjons- og forbruksnivå ikke er bærekraftig, og må adresseres. I tillegg krever de obligatorisk rapportering av produksjonsvolum. For EU vil det være en «fiasko» å la produksjonsspørsmålet forbli urørt.
• Kjemikalier og sirkularitet: Utfasing av problematiske kjemikalier, plasttyper og bruksområder er fortsatt et sentralt mål for EU. De ønsker også et sterkt sirkulært element i avtalen, men uttrykker frustrasjon over at andre delegasjoner ignorerer EUs erfaringer og resultater på dette feltet.
• Finansiering: Et sentralt stridspunkt er utformingen av avtalens «finansielle mekanisme». Hoveddiskusjonen går på om man skal opprette et nytt, dedikert fond, eller om man skal benytte en eksisterende mekanisme. Prinsippet om at «forurenser betaler» ligger til grunn for internasjonale bidrag, og midlene skal rettes mot partene med størst behov, med spesiell oppmerksomhet til små øystater og de minst utviklede landene.
• Utvidet produsentansvar (EPR): EU anser EPR som et viktig, men begrenset verktøy. Det er bekymring for at det kan bli en «enkel utvei» for industrien og at det ikke vil bli effektivt implementert utenfor EU. Derfor understrekes behovet for ytterligere privat finansiering og nye tilnærminger.

EU har vært tydelig på at de ikke vil vente på en svak eller treg FN-prosess. Dersom avtalen ikke blir tilstrekkelig ambisiøs, vil trolig EU gå videre med egen, strengere regional lovgivning for å håndtere plastforurensning.

Et annet kritisk punkt er beslutningsprosedyrer. HAC+ krever at nye forpliktelser skal kunne vedtas med flertall for å unngå at enkeltland kan blokkere fremdrift.

Teksten er en oppsummering av informasjon fra flere av NCMTs samarbeidspartnerer, inkludert Plastics Europe og EuCIA.