5

Bilder

FRA SØPPEL TIL RESSURS: Gustav Vaaje Kolstad bruker tannbørster og oppvaskbørster som ble kastet for 50 år siden, til å finne ut hvordan brukt plast kan bli ressurs i stedet for søppel. ALLE FOTO: TOMMY NORMANN/NMBU

Gullgruven han snakker om, er tannbørster og oppvaskbørster som ble dumpet i en bekkedal i Solør for 50 år siden.

Nå har han tatt med seg noen av dem tilbake til laboratoriet hos NMBU på Ås utenfor Oslo. Om noen måneder håper han å ha funnet bakterier som kan bryte ned plast. På den måten kan gammel plast bli til nye produkter i stedet for å havne i naturen.

– Det som gir oss håp, er at dette har ligget der så lenge. Jeg har stor tro på at vi skal finne bakterier som har kost seg skikkelig med denne plasten, sier Vaaje-Kolstad.

GRAVEJOBB: Stipendiat Ronja Marlonsdotter Sandholm, førsteamanuensis Sabina Leanti La Rosa og stipendiat Esteban López Tavera har vært på gravejobb i Solør.

Brytes ned sakte

Verden renner over av plastavfall. Plasten havner på fyllinger, eller den slenges på gaten eller i havet. Der blir den liggende. Tannbørstene i Solør er gode beviser: Plasten brytes ganske enkelt ikke ned i naturen.

Slik ser det i hvert fall ut.

– Det er sant i menneskets tidsperspektiv at den ikke brytes ned. I naturens tidsperspektiv, derimot, er det langt fra sant. Plasten er en karbonkilde som mange bakterier vil synes det er fint å få tak i, sier Gustav Vaaje-Kolstad.

Problemet er at kloden ikke har tid til å vente flere hundre tusen år på at plasten skal brytes ned. Forskerne prøver å hjelpe naturen med å gjøre det raskere. Derfor er bekkedalen en drøm for en mikrobiolog.

Nytt for bakteriene

– Bakteriene har ikke sett så mye av dette før. De har sett olje og forskjellige vokstyper, men ikke slik plast som mennesket har laget. De har noen verktøy som de kan bruke for å kutte plasten i småbiter og spise den opp. Hvis vi hadde gitt bakteriene 10.000 eller 20.000 år, ville de kunne utvikle ganske gode verktøy som gjør at de bryter ned plast mer effektivt enn i dag, forklarer professoren.

BAKTERIER: Skaftene på tannbørster og oppvaskbørster er blitt litt ruglete i løpet av 10-årene. Det får forskerne til å tro på at de skal finne bakteriene som spiser akkurat slik plast.

Den utviklingen som tar titusener av år ute i naturen, kan forskerne gjøre mye raskere på laboratoriet. Bare de finner ut hva slags enzymer bakteriene bruker for å bryte ned plasten, kan de lage mer av disse enzymene mye raskere enn bakteriene klarer alene.

Dumpet i skogen

På 1970- og 1980-tallet dumpet Jordan forskjellig avfall i en skog i Gjesåsen i Åsnes.

– Det var ingen her omkring som kjøpte tannbørster – vi gikk hit og fant dem, smiler Einar Toverud. Han er vokst opp like ved. Nå er det han som eier skogen der tannbørstene ligger begravet.

– Det som gir oss håp om å finne noe her, er at tannbørstene har ligget der så lenge. På den tiden har de tiltrukket seg ganske mye bakterier og sopp som eventuelt kan bryte ned plasten. Det gir oss håp om at det kan være noe spennende her. For oss som jobber med biologisk nedbrytning og enzymer, er dette en gullgruve, sier Gustav Vaaje-Kolstad.

Sammen med kollegene Sabina Leanti La Rosa, Ronja Marlonsdotter Sandholm og Esteban López Tavera har han tatt med seg både tannbørster, jord og vannprøver fra bekken som renner gjennom den gamle fyllingen.

TIL LABORATORIET: Noe av det som forskerne har funnet i bakken, ble med tilbake til laboratoriet på NMBU på Ås slik at de skal få tatt prøver av både plast og jord.

– I bekken er det påvist en del mikroplast. Det er spennende å se om det er noe der som kan livnære seg av plasten: Bakteriene kan sitte på mikroplasten, forklarer Vaaje-Kolstad.

Gjør plasten verdifull

Når han har funnet bakteriene som spiser plast og de verktøyene de bruker for å gjøre om hard plast til fordøyelig mat, så sikter han mot mer enn bare å bryte ned plastberget og spise opp mikroplasten:

– Først og fremst vil vi ønske å få til en sirkulærøkonomisk og bærekraftig løsning så vi kan samle inn all plasten før den havnet i havet. Kanskje den blir så verdifull at det ikke er fristende å kaste den, sier han.

Meningen er nemlig å bryte ned plasten slik at den kan brukes til ny plast. Han sammenligner det med panteordningen på tomflasker i Norge:

– De fleste flaskene pantes jo og går tilbake igjen. Hvis vi kunne gjort det samme med plastposer, betale for eksempel ti kroner per plastpose og få tilbake åtte når vi leverer den, ville det vært en fantastisk løsning. Så kunne plasten leveres inn til et avfallsanlegg som kanskje maler den opp i små biter og heller på en enzymløsning som vi har utviklet. Så kan den brytes ned raskt til et løselig stoff som vi kan selge videre til industrien, som så setter den sammen til ny plast, sier Vaaje-Kolstad. 

Hardt arbeid

Forskerne på NMBU er ikke de eneste som arbeider med å finne løsninger som kan bryte ned plast. Men det er ikke så mange som arbeider med de hardere, mer krevende plastsortene som for eksempel finnes i tannbørstene og oppvaskbørstene.

MIKROPLAST I VANNET: Stipendiat Esteban López Tavera har tatt prøver av bekken som renner under plastavfallet, for å sjekke mikroplast og bakterier i vannet. 

– Vi har den fordelen at vi har jobbet med lignende problemer før. Vi har gjort grunnforskning på å bryte ned cellulose, kitin og andre biomolekyler som også er vanskelige å bryte ned for naturen, sier han.

Løser verdensproblem

I Åsnes kommune prøver miljøansvarlig Marius Rostad Skymoen å finne ut av hva som skal gjøres på flere steder der det er dumpet avfall opp gjennom årene, den gangen hverken praksisen eller reglene var like strenge som i dag.

– Men når vi først er i denne situasjonen, er det i hvert fall bra at vi kanskje kan være med og hjelpe til med å løse et verdensproblem på sikt, sier Skymoen.

Fakta om forskningsprosjektet Enzyclic:

Bare ti prosent av plastavfallet som er blitt produsert i verden, er resirkulert. Svært lite av plasten som produseres i dag, er resirkulerbar. Plast er et problem både fordi den forurenser og fordi mye av den er fossilbasert.

Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Miljøstiftelsen Bellona, plastekspertsenteret Norner, tekstilprodusenten Aclima og Emballasjeforeningen står bak samarbeidsprosjektet Enzyclic, som skal gjøre avfallsstrømmer til ressursstrømmer.

Partnerne skal utvikle grønne løsninger for å resirkulere plast. De skal også designe nye plasttyper som er laget spesifikt for å kunne resirkuleres med de enzymene som utvikles gjennom prosjektet.

Prosjektet er del av SmartPlast, som er en av NMBUs bærekraftsarenaer 2021–2024.

Kilde: NMBU