23948sdkhjf

Norske fiskebåter mister nær 400 tonn tau i norske farvann hvert år

FEIL TYPE TAU: For første gang har forskere undersøkt hvordan tauverk behandles i det norske kommersielle fisket. Mye av tauet norske fiskere bruker er umulig å gjenvinne.

Det skriver Gemini i en fersk pressemelding.

Tau på avveie er et økende problem. Fiskerinasjonen Norge, med sin lange kystlinje og fiskerike farvann er særlig sårbar for marint søppel. En ny studie fra NTNU viser at bare en tredel av alt tauverk som produseres og selges i Norge, kan resirkuleres på en bærekraftig måte.

Resten brennes, graves ned, sendes ut av landet – eller hoper seg opp og bidrar til spøkelsesfiske i havet.

Første studie med tall for tauverk

– Norge er tungt avhengig av den blå økonomien. Det haster med å finne løsninger.  Uten forsvarlig håndtering av tauverk, blir ikke fiskerisektoren grønn og bærekraftig.

Det sier førsteamanuensis Paritosh Deshpande, ved NTNU Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse. Han har forsket på plastforsøpling i havet de siste 8 årene, og er den første som setter tall på tapt tau og hvordan norsk fiskerisektor behandler tauverk.

Paritosh Deshpande deltar i Forskningsrådets SHIFT-plastic-prosjekt (2021-2025). Forskerne jobber sammen med 26 partnere fra industri, reguleringsmyndigheter og gjenvinning: Målet er nye løsninger på plastproblemene i blå sektor. 

Mål: Ny politikk for bærekraft

Forskere har analysert 15 typer tau som er mye brukt av yrkesfiskere i Norge. De har også rangert tauverket etter hvor lett eller vanskelig det er å resirkulere.

Målet er ny kunnskap og verktøy som kan bidra til mindre forsøpling, mer gjenvinning og økt bærekraft.

FNs miljøprogram UN Environment og andre organer i FN,  EU-systemet, Miljødirektoratet og andre som jobber med politikk på området har brukt Deshpande sin forskning.

Klodens største søppeldeponi

Det er først i løpet av det siste tiåret at det har gått opp for oss at vi har gjort havene til klodens største søppelfyllinger. En artikkel i Science anslår at vi sender mellom 5 og 13 millioner tonn plast ut i havene hvert år.

Hvor mye som kommer fra marine næringer, finnes det ikke globale data på.

Samme produkt – ulikt innhold

Gjennom flere år har Deshpande samlet inn data fra norske leverandører, produsenter, forhandlere, fiskere, avfallsmottak, gjenvinningsbedrifter og myndigheter. Innsamlingen er gjentatt flere ganger, for å fjerne usikkerhet og sikre at dataene stemmer.

Det han ser, er at ulike produsenter lager samme typer tau og redskap, men på ulike måter og med ulike materialer. Mange vet ikke nøyaktig hva slags, eller hvor mye, ulike plaster tauverket deres inneholder. Fremgangsmåten er forskjellig, og importerte råmaterialer kan mangle innholdsmerking.

– Kjøper du en flaske med vann, får du vite akkurat hvor mye kalsium og magnesium det er i det. Det får du ikke vite når du kjøper fisketau, påpeker han.

Tre tauklasser og tre farger

Oversikten over de 15 mest brukte tausortene viser hva de er laget av, hvordan de er laget, hva de brukes til og særlige egenskaper de har. Forskerne har delt tauene inn i tre klasser, med lett forståelige trafikklys-farger etter hvor egnet de er for resirkulering. 

Dette kan være det første steget mot en merkeordning der produsentene deler tauverk inn i kategorier. Merking kan bidra til at brukt tauverk blir behandlet mer som en ressurs, mener forskerne.

Andre tiltak kan være:

  • Forskning og nyskaping for mer øko-design og gjenvinnbarhet
  • Smartere returordninger
  • Beste praksis-ordninger for håndtering
  • Økt innsats for å få plastprodusenter til å bruke resirkulert plast

– Produsenter, fiskere, myndigheter, avfallsmottak og gjenvinningsbedrifter. Alle kan være en del av løsningen. Ingen greier det alene. Dette handler også om FNs bærekraftsmål nummer 17 som handler om at vi bare kan nå målene om vi samarbeider, sier Paritosh Deshpande.

Usikkerhet og grunn til uro

Avfallet er farlig for dyreliv i og ved havet. Det fanger, skader og dreper – og kommer inn i næringskjedene.

Deshpande jobber med å finne ut av omfanget, med Norge og norsk fiskerisektor som utgangspunkt. Skal vi få til et grønt skifte i den blå næringen, må kretsløpet lukkes og det farlige avfallet inn i en  sirkulær økonomi mener han.

For å få til det, må vi vite hva slags plast som er på avveie, og hvor mye som er tilgjengelig for gjenvinning.

– Og så må vi sikre at de løsningene som er mulige, både er miljøvennlige, sosialt akseptable og gjennomførbare, sier han.

Makabert fiske pågår

I 2019 publiserte Deshpande og kollegene hans en artikkel om det mest dødelige plastavfallet som havner i havet: Fiskeredskap som er glemt, forlatt eller mistet.

– Vi gjorde en materialstrømanalyse som viste at nærmere 400 tonn slikt avfall fra norsk fiskerisektor ender i havet hvert år, forteller Deshpande.

Dette er teiner, liner, garn og ruser som blir liggende og fortsetter å fange fisk og andre sjødyr. Denne makabre formen for fiske kan fortsette på havbunnen i år etter år.

Forsøplingen betyr også at fiskeriene på sikt bidrar til å undergrave sin egen virksomhet.

Tauverk var ikke med i denne studien, men tau spiller altså hovedrollen i artikkelen som nylig ble publisert i Marine Pollution Bulletin. Oppdrettsnæringen står også for tur.

Deshpande sier at tallene de har tyder på at norske fiskere fyller norske farvann med nærmere 800 tonn redskap og tau av plast – hvert år.

Gir råd til FN

Deshpandes metode og modeller er tatt i bruk i andre land, som Taiwan. Han er også med i WG-43, en av arbeidsgruppene i GESAMP  (The Joint Group of Experts on the Scientific Aspects of Marine Environmental Protection). Gruppen består av uavhengige vitenskapelige eksperter som kartlegger og analysere forsøpling fra fiskeri og skipsfart, og gi råd til FN-systemet om havmiljøvern.

– Det ble for alvor stor oppmerksomhet rundt dette da WG-43 flagget behovet for mer kunnskap om plastproblemene i 2021. Vi er i omsider ferd med å våkne, sier NTNU-forskeren.

Toppen av isfjellet

Datamodellene følger materialenes livsløp fra de utvinnes som råvarer, settes i produksjon, brukes, vedlikeholdes og til slutt kasseres.

­–Tallene i slike modeller har alltid en viss usikkerhet i seg. Det tar vi høyde for. Det er ikke gjort slike beregninger for plast i tauverk i Norge før, sier Deshpande, og legger til:

– Poenget er ikke å få fram tall som er korrekte på desimalen. Vi måler ikke gull, men søppel. Poenget er at mindre tauverk skal havne i sjøen og at mer kommer i bærekraftig sirkulasjon.

Uansett, dette er toppen av et isfjell. Hverken fritidsfiske, oppdrett eller den utenlandske fiskeflåten er med i denne studien.

Tau er en krevende floke

 

Tauverk er særlig krevende å gjenvinne. Det finnes et vell av typer. De er laget av ulike materialer og har høyst forskjellige egenskaper.

Tauverk kommer i mange utgaver. Noen kan resirkuleres kjemisk, for andre må det skje mekanisk. Enkelte kan gjøre stor skade på maskiner og utstyr. Foto: Paritosh Deshpande

De brukes til fortøyning, tråling, tauing, ankring og løfting. Noen består bare av én type plast, andre av flere typer som attpåtil kan ha forskjellig smeltepunkt. Tau kan være flettet med kobbertråd, eller ha stålvaiere i kjernen. Noen skal flyte, andre er tilsatt bly for at de skal synke.

Søppelberget som bare vokser

Hver sommer de siste 40 årene har Fiskeridirektoratet gjort tokt i norske farvann for å samle opp tapt fiskeutstyr. Dykkere, ryddeaksjoner og kampanjer renser fjorder og strender.

– Ryddeaksjonene har skutt fart først det siste tiåret, mens kommersielt fiske har pågått i mange tiår. Det ligger mye søppel der ute. Vi må forebygge, og finne ut hvordan vi best hindrer at det bare blir mer, sier forsker Deshpande.

Oppfyller ikke EU-direktiv

Skipsavfallsdirektivet fra EU pålegger de mer enn 4 400 små og store havnene langs norskekysten å ha mottaksanlegg for tau og redskap fra skip. Når bare én av tre havner har slike mottak, fører det til illegal dumping, ulovlig forbrenning og redskap som settes igjen på land uten at det blir tatt hånd om.

Tallene fra NTNU viser at rundt 2 700 tonn utrangert tauverk havner på mottakene.

Mangler kapasitet og utstyr

Det som kommer inn, er ofte i elendig forfatning, sammenfiltret og tilgriset av råtten biomasse, fiskeolje og sand. Gjenvinningsbedriftene mangler utstyr til rensing, og resirkulering blir for mange teknologisk og økonomisk umulig.

Norge mangler både systemer og kapasitet for innsamling, og teknologi og utstyr til gjenvinning. Følgen er at mer enn halvparten av tauverk og redskap som tross alt leveres til mottak, brennes eller ender på fyllinger.

Resten, mye av det fullt resirkulerbart, sendes til utlandet for resirkulering.

Bedrifter som Nofir og Oceanize er ledende i Norge for å sikre at avfallet samles inn og verdiene gjenvinnes. Men det må flere til for å løse problemene, understreker Paritosh Deshpande.

Ta ansvar for eget avfall

Forskeren sier vi ikke vet sikkert hvordan tauverket behandles når det sendes ut av landet.

– Det er vårt ansvar å håndtere avfallet vi selv skaper, eventuelt sikre at mottakerne behandler det slik vi forventer de skal, når vi eksporterer det.

– Dessuten, når vi sender avfallet fra oss, mister vi muligheten til å skape verdier fra lokale ressurser, mener NTNU-forskeren.

EU har anbefalt at Norge innfører utvidet produsentansvar for utstyr som inneholder plast fra fiskeri, akvakultur og fritidsfiske innen 31. desember i år.

Gammelt tau har blitt granulat som blir til nye plastprodukter. Mer gjenvinning må til for å gjøre det kommersielle fisket grønnere.

NTNU-forsker Paritosh Deshpande sier han har lært mye av aktørene i næringen. Han mener Norge er et av de landene i verden som må gå foran for å utvikle kunnskap som bidrar til å få slutt på marin forsøpling.

Kilde: Pressemelding fra Gemini.

Kommenter artikkelen
Anbefalte artikler

Nyhetsbrev

Send til en kollega

0.096