23948sdkhjf

Hasso von Pogrell i European Bioplastics (EUBP) avkrefter tre myter om bioplast.

RIKTIG OM BIOPLAST: Hasso von Pogrell, adm.dir. i organisasjonen European Bioplastics (EUBP), tar i en debattartikkel opp noen av misoppfatningene om bioplast og deres påvirkning på miljøet.

Slik skriver Hasso von Pogrell om tre vanlige «myter» rundt bioplast.

Myte 1: «Biologisk nedbrytbar plast brytes egentlig ikke ned»

Den sentrale kritikken som bioplastsektoren møter, dreier seg om visse «studier» som hevder at biologisk nedbrytbare produkter ikke brytes ned biologisk. De to første spørsmålene jeg vil stille disse kritikerne er «var produktet sertifisert?» og «hvilke standarder brukte du?»

Litt biokjemi: Biologisk nedbrytning er en prosess hvor materialer omsettes til karbondioksid, vann og biomasse ved hjelp av mikroorganismer. Denne prosessen avhenger av forholdene (plassering, temperatur, fuktighet, tilstedeværelse av mikroorganismer, etc.) i det spesifikke miljøet (industrielt komposteringsanlegg, hagekompost, jord, vann, etc.) og selve materialet. Følgelig kan prosessen og dens resultater variere betydelig.

Et bioplastprodukt designet for å brytes ned i jord eller kompost, vil ikke nødvendigvis, innenfor samme tidsramme, brytes ned i et vannmiljø.

For eksempel: Hvis et produkt er designet og sertifisert for å brytes ned i jord, vil det ikke nødvendigvis, innenfor samme tidsramme, brytes ned i et vannmiljø. Dette er allerede fremhevet i de ulike standardene som er utviklet for biologisk nedbrytbar plast de siste tiårene.

For komposterbar emballasje på det europeiske markedet er den viktigste standarden EN 13432 med tittelen «Requirements for packaging recoverable through composting and biodegradation», som ganske enkelt betyr at produkter sertifisert i henhold til denne standarden er designet for biologisk nedbrytning i industrielle komposteringsanlegg og anaerob nedbryting. Den fastsetter at minst 90 prosent nedbrytning skal ha skjedd etter 12 uker og inkluderer tester på økotoksisitet og tungmetallinnhold. Viktigst av alt vil denne prosessen resultere i at minst 90 prosent av karbonet i plastmaterialet omdannes til karbondioksid.

Den resterende delen omdannes til biomasse, som ikke lenger inneholder plast.

Derfor kan det i beste fall beskrives som naivt å senke en pakke i havet, når den er ment å brytes ned under spesifikke jordforhold eller i industrielle komposteringsanlegg, og så konkludere med at den ikke er biologisk nedbrytbar.

Likevel har noen forskere offentlig gitt ut «banebrytende» studier på biologisk nedbrytbar plast, som ble liggende i et vannmiljø, og deretter fortalt i intervjuer at «selv etter tre år har plasten ikke blitt biologisk nedbrutt». Men hvis du utfører et eksperiment som vil mislykkes før det i det hele tatt begynner, kalles det ikke et «vitenskapelig funn», det kalles pseudovitenskap!

Til slutt vil jeg gjenta det faktum at den lovede biologiske nedbrytningen av en plast i et bestemt miljø ikke unnskylder forsøpling. Forsøpling bør aldri fremmes for noen form for avfall, og riktig opplæring av sluttbrukere er avgjørende. Å kaste plast på bakken og stole på at den vil forringes er i beste fall ønsketenkning. Forsøpling er ingen løsning på avfallshåndtering. Det burde være en selvfølge, men det må fortsatt hevdes gang på gang.

Myte 2: «Komposterbar plast etterlater mikroplastrester i komposten»

Som nevnt tidligere er bioplastprodukter som er sertifisert for industriell komposterbarhet fullt biologisk nedbrytbare under industrielle komposteringsforhold. Nedbrytning, eller desintegrasjon, er en nødvendig del av den biologiske nedbrytningsprosessen og fører til mindre partikler, som ikke bør forveksles med vedvarende mikroplast. Selv med suboptimal kompostbehandling stopper ikke den biologiske nedbrytningsprosessen av nedbrutte plastpartikler. Når kompostert jord legges i jordmiljøet, fortsetter den biologiske nedbrytningsprosessen dersom bioplasten komposteres på den måten standarden krever. Det er fakta. Bekymringen for at biologisk nedbrytbart resulterer i mikroplastrester er derfor i beste fall overdrevet og faktisk absurd for å være mer presis.

 

Myte 3: «Biobasert plast er ikke bedre for miljøet enn fossilbasert plast»

En viktig fordel med bioplast er deres bidrag til full sirkularitet. Begrepet «biobasert» betyr at plasten er avledet fra biomasse, som inkluderer fornybare råvarer som stivelse, rørsukker eller cellulose. Når man sammenligner biobasert plast med fossilbasert plast, har biobasert en klar fordel fordi den, i motsetning til fossilbasert plast, lagrer og resirkulerer karbondioksid fra miljøet.

Fornybare råvarer som brukes til å lage biobasert plast absorberer karbon fra atmosfæren under vekstprosessen, som deretter lagres i plastproduktene laget av råvarene. På slutten av plastens livssyklus frigjøres karbonet tilbake til atmosfæren, og karbonsløyfen lukkes. Det frigjøres med andre ord ikke mer karbon i livssyklusen til et bioplastprodukt enn det biomaterialet tok opp fra atmosfæren under vekstprosessen. Så i tillegg til å ha de samme fordelene som fossilbasert plast – holdbar, gjenbrukbar og resirkulerbar – tilbyr bioplast den ekstra bonusen ved å holde karbonet i en lukket krets og ikke skade økosystemene ved å frigjøre ytterligere klimagasser.

Jeg vil understreke at det er nødvendig for politikere så vel som produsenter og forbrukere, som lurer på «hvorfor gå over til bioplast?» å ha alle data tilgjengelig for å kunne ta velbegrunnede beslutninger i lovverk samt i beslutninger om produksjon og innkjøp. Dette krever imidlertid mer kritisk lesning og mer autoritativ informasjon enn pseudovitenskapelige artikler med «clickbait»-overskrifter tilbyr!

Og til slutt: Det kreves mer sirkularitet enn våre nåværende systemer leverer. Og det er tross alt bare med et omfattende og helhetlig, overordnet regelverk, basert mer på fakta og vitenskapelige bevis og mindre på følelser og kontroverser, at vi vil klare å gjøre plastindustrien fossilfri! 

Kilde: Nordisk Bioplastforening.

Kommenter artikkelen
Anbefalte artikler

Nyhetsbrev

Send til en kollega

0.079